Melanotan-I (MT-I), eller mer presist [Nle4,D-Phe7]-a-MSH, er en analog av a-MSH (melanocytt-stimulerende hormon). Et lineært tridekapeptid, det fremmer melanin dannelse gjennom selektiv aktivering av MC1R (melanokortin-1 reseptor).
Eksperimentelle bevis støtter dens relativt ikke-toksiske og ikke-kreftfremkallende profil, både in vivo og i ulike in vitro-modeller. Sammenlignet med naturlig α-MSH, Melanotan-I har en betydelig forlenget halveringstid; den har blitt markedsført med suksess i EU.
Sekvens
Ac-Ser-Tyr-Ser-Nle-Glu-His-D-Phe-Arg-Trp-Gly-Lys-Pro-Val-NH₂
CAS-nummer
75921-69-6
Molekylær formel
C78H111N21O19
Molekylvekt
1646.85
Forskning av Melanotan-I
De melanokortin Systemet består av fem forskjellige reseptorer (MC1-R gjennom MC5-R), de nevnte melanokortinpeptidene (Proopiomelanokortin/POMC avledede peptider), og to endogene antagonister.
Melanotan-I binder seg selektivt til og aktiverer den primære reseptoren, MC1R. Kjernesekvensen (His-Phe-Arg-Trp) er ansvarlig for denne spesifikke interaksjonen.
Reseptoraktivering fører til intracellulær syklisk adenosinmonofosfat (leir) og alle påfølgende PKA-avhengige veier; melanin-syntetiserende enzymer (tyrosinase er det viktigste eksempelet) øker til slutt i aktivitet.
Økt eumelanin produksjon i huden resulterer i forbedret pigmentering – en delvis, men verdifull barriere mot inntrengning av ultrafiolett og synlig lys. Fjerning av UV-induserte reaktive oksygenarter (DNA, protein, og lipidskader) antas også å være mediert av eumelanin.
Melanotan-I utøvde den største beskyttende effekten på å øke dette spesifikke beskyttende eumelaninet. En dobbeltblind studie målte forskjellige parametere for fotobeskyttelse; lavt utsatt for solbrenthet mottatt 3 sykluser med subkutane injeksjoner.
Hudens melanintetthet økte som tidligere nevnt, og de fleste epidermale solbrenthetsceller ble redusert. Fotobeskyttelse, i hvert fall i betydelig grad, er et viktig sluttmål for menneskelig hudeksponering for UVR.
Melanotan-I induserer hudpigmentering i EPP(Erytropoetisk protoporfyri) pasienter, redusere lysfølsomhet og deretter lindre de tilhørende hudsmerter.⁵ EPP i seg selv er en sjelden genetisk lidelse; akkumulering av en fotosensibilisator, protoporfyrin IX, forårsaker denne følsomheten for synlig lys.
En åpen studie som strekker seg over 4 måneder ble gjennomført på fem EPP-emner; subkutane Melanotan-I-implantater ble administrert på dag 7 og uke 8. Sammenlignet med baseline, økning i hudmelanintetthet ble målt, sammen med betydelig forbedret toleranse for lysstimulering – den spesifikke metrikken som brukes er 'tiden for å nå utålelig smerte’ under belysning.
USA. Food and Drug Administration (FDA) godkjent Scenesse (afamelanotid), den nåværende formen for Melanotan-I-implantat, til nettopp dette formålet.
Prekliniske studier har vist relativt lav toksisitet (ingen observert karsinogenitet som vist i både in vitro og alle testede in vivo-modeller.
Effektiv induksjon av betydelig hudpigmentering er en av de mer veldokumenterte effektene av Melanotan-I; dårlige fotoresponsive hudtyper (nesten fullstendig bruningssvikt er endepunktet) ha stor nytte av det.
Reduksjonen av hudens giftige respons på ultrafiolett stråling er sann, ønsket sluttresultat av alt dette – solbrenthet og relaterte skader reduseres, i det minste delvis, av Melanotan-I.
COA
HPLC
MS
